52 noveller: 2. uke

• Bikubesong av Frode Grytten: Kamerat Måne

Året er 1969, og fire kamerater fra Odda bygger en månerakett. De vil være først på månen. Selv om oppdraget skal være topphemmelig lekker det ut, som det alltid gjør. Og Gagarin vil være med. Han tvinger seg med, og plutselig er ikke de fire kameraten astronauter lenger. Nå er de kosmonauter og raketten heter ikke lenger Apollo, men Luna - faren til Gagarin er nemmelig kommunist. I månedene før ferden gjennomgår de harde treningsprogram, omstendige medisinske undersøkelser, driller på rutiner og kommandoer og gjennomfører flere treningsturer.
På den store dagen går likevel ikke alt som planlagt. Gagarin tar med seg storebroren sin til utskytningen - Galne Finn, og insisterer på at han tar den ene av de to plassene i fartøyet. For Finn blir det hele litt for mye og i det han skal trå ut på månens overflate, som det første mennesket noen sinne, tar han av seg månehjelmen og løper mot kanten av taket på Rådhuset. Etter mye panikk og hyling klarer Betty, fra kinoen, og den fineste dama i hele Odda, å roe ned Finn og får han med seg ned fra taket.

Grytten skriver godt - selvsagt, han er rost opp i skyene... Han har en måte å leve seg inn i verden til de personene han skriver om som er spesiell. De fire kameratene som bygger månerakett reiser faktisk til månen - i heisen i Rådhuset. Det er god balanse mellom beskrivelsen av den barnlige innlevelsen i måneferden og de små dryppene av realitet. Og skiftet i dette kommer brått i det Finn løper mot kanten av taket. Leken er over, og det er alvor.

"Eg veit kva eg skal tenke på når stjerneskota kjem susande over den mørke hausthimmelen.

Det er å få vite kva Betty sa til Finn den sommarkvelden for mange år sidan, kva ho sa som gjorde at han blei ståande og kom ned igjen frå plattforma.

Eg skulle ha visst kva det er som får eit menneske til å endre seg slik på eit par minutt, og eg skulle ønske at Betty kunne komme frå den sommaren 69 og stå her ved sida av meg og kviskre dei same orda i øyret mitt, at ho kunne seie det same til meg som ho sa til Finn.

Det ønsker eg meg, her eg står og ventar på stjerneskota, røyker og kjenner at det er like før eg sjølv fell, at det er like før eg fell tvers gjennom mitt eige univers."