Han møter henne

• Karin og Kareem av Mattis Øybø

Karin er snart ferdig med mastergrad i fransk litteratur på Blindern. Hun jobber som værdame på TVNorge, og har den siste måneden fått slibrige sms og telefonopprigninger fra kåte menn som har sett sexvideoen ekskjæresten hennes lekket ut på nettet. Hun er lei av all medfølelsen og blikkene som omringer henne.
Kareem er filmstudent fra Frankrike. Familien kommer opprinnelig fra Irak, men han har vokst opp i Oslo og bor i London. En internasjonal mann, og ”født på den internasjonale terminalen i Damaskus”, som han pleier å si.

Karin er på Film-fra-sør-festivalen i Oslo. Den åpner med debutfilmen til Kareem, Huset, – ”den første filmen fra det nye Irak”. Filmen hylles for å være kritisk til okkupasjonen og krigen i Irak, og Bush. Kareem begynner å tvile på om han er så fornøyd med de strålende mottakelsene filmen har fått. I følge han selv viser ikke filmen et tydelig politisk budskap, men heller en tvetydighet, individer, og deres frykt og forvirring. Hater han Bush så mye som kritikerne ser ut å anta? Og hva betyr det at filmen kanskje er laget med penger fra amerikanerne selv? Karin og Kareem treffes, og det går som det må gå, som i en film der ”han møter henne”.

Dette er Øybøs tredje roman. Han har tidligere skrevet Ingen er alene, og Alle ting skinner. Begge to har vært noen av de fineste leseropplevelsene jeg har hatt i løpet av de siste årene. Øybø skriver på en helt spesiell måte, og det er tydelig også i hans siste bok. På mange måter minner han meg om Paul Auster, som jo er svært så bejublet på mange bokblogger. Begge skriver på en slik måte at det er helt uanstrengende å lese, man rives rett og slett med fra side til side. Og mens jeg leser Øybø sitter jeg hele tiden med en følelse av at alt er så klinkende klart. Det er akkurat nok detaljert til å få et klart og tydelig bilde, som om jeg ser på en film i HD-kvalitet, eller ser i et helt nypusset speil.

I forhold til Øybøs to andre romaner synes jeg Karin og Kareem er den svakeste. Historien i seg selv blir litt kjedelig, og i om med at handlingen kun foregår over ett døgn blir det litt kort. Absolutt verdt å lese, men jeg vil anbefale Alle ting skinner og Ingen er alene over denne.